Ingrid Helen Tessneset

Jeg tenker på dagen du ble født, for en glede og positivitet du ble født inn i, mai 1945. Du fikk en god oppvekst og ble trygg og fast i dine verdier. Som strofa i sangen De nære ting,som vi hørte i kyrkja i dag, «Hvis aldri du unner deg rast eller ro kan ingenting vokse og intet gro.» Ingrid sto trygt i deg selv og hadde roen. Det vokste og grodde rundt henne. Når jeg tenker på Ingrid er det tre ord som sprett opp på netthinna med ein gong. OMSORG TRADISJONSJONER GJESTFRIHET Og som en rød tråd gjennom disse går INKLUDERENDE Jeg husker da jeg som barn kom på besøk på gamlesætra til Ingrid, de skura tregolv, store fylte kranser tå fjellkjørr høgt på veggen og den fine senga i sæterstugu. Bordet og benkene der vi var samla til kaffe, saft og någå attåt. Samme bordet som hu ho bar navn etter hadde servert kaffe ved til dei som fôr forbi. Det var nok ikke bare navnet hu hadde etter bestemor si. Gjestfriheten var stor hos Ingrid, det var alltid plass til en til og ingen skulle gå att utta å ha eti. Hu hadde tanke for alle, fordomsfri og inkluderende såg hu dei hu møtte på sin vei. Engasjert og handlende. Hu hugsa bursdager, hu viste interesse. Hu trylla fram de flotteste kaker både i eigne lag og når andre skulle feires. Mor mi var på Skogli på Lillehammer den dagen hu fylte 75 år. Den som kom nedover med kake og kaffe og delte dagen med a mor, var a Ingrid. Slik sætt spor. Som strofa i den andre songen frå kyrkja i Gjev meg handa de ven, «Kjenne varmen frå ein som er nær deg, gjev langt meir enn store ord.» Ingrid levde i tråd med sine verdier. Og disse har hun ført videre til neste generasjon. Det er nettopp det viktigste vi kan gjøre mens vi er her, - overføre gode verdier, leve og handle i kjærlighet og det gjorde Ingrid. Som presten sa i dag: og størst av dei er kjærligheten.» Det er kjærlighet som er styrke. Det er kjærlighet som viser styrke, ikke makt. Så vil jeg avslutte med et dikt av Lars Runningen, Åleine. Det var tungt for Ingrid å miste Alf. Jeg håper de nå er sammen igjen. Åleine sett ord på det vi alle kan føle når vi mister noen som er oss kjære. Åleine Så var fylgjet vårt slutt, eg vart ståande att. Di ferd den sto lengre nord. Eg vart ståande lye åleine i natt Etter røysti di da du fôr. Mykje det var som vi ikkje fekk sagt Som vi aldri fær sagt her på jord. Nå syng det i hugen med velde og makt Det som ikkje kan seiast med ord. Einsame sjeler i vandring på jord Imellom ligg tusen av mil. Men min saknad og lengt stig som nordlys frå pol og slær bru over allting som skil. Som ein vårsong i natti der allting er frøyst syng namnet ditt djupt inn i barm. Og det usagte høyrer eg sagt av di røyst Som helsar meg hugheil og varm. Fred over Ingrid sitt minne.

Takk for gode minner. Eg hugsar så godt ungdomstida heime hjå Eva Haldis. Oss ungdommane dreiv og flira og ordna oss, og skulle ut på livet. Snille Ingrid var der, med det lure, lune smilet sitt, og kom med milde råd. Det var så triveleg å vera der. Mi djupaste medkjensle til familie og vener.